Jeg savner det. Savner ankommsten til Manila. Savner følelsen jeg fikk når jeg kom ut av flyet. Savner alle tankene som strømmet igjennom hodet mitt. Savner sjokket. Savner menneskene som tok så godt vare på oss. Savner at jeg virkelig hadde det bra inni meg etter å ha gjort noen så glade bare ved å hilse og spørre om de har det bra. Savner smilet til alle rundt meg. Latteren til de som lo av oss når vi spørte altfor dumme spørsmål. Savner de små "hei'ene" om morgnen av lokalbefolkningen. Savner havet. Savner maten. Savner de utroligeste steder.
Savner Filippinene. Virkelig. Det er som at.. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal beskrive det en gang.. Du må virkelig oppleve det selv. Stå utenfor slummen og se på de barna som skriker etter å få hjelp. trenger ikke si noe en gang. man kan se det i øynene demes..
Gleden til menneskene, hvor stolte de er av landet sitt, hvor glade de er, hvor snille de er, hvor vakkre menneskene er. Det er helt utrolig. At mennesker kan være sånn.
Jeg sitter med så mange tanker og inntrykk fra Filippinene som ikke kan settes ord på. Ser for meg stedet, om og om igjen. Jeg har virkelig funnet paradis på jord.. Hadde det ikke vært for de fantastiske menneskene som setter så stort preg på landet. Ville det aldri ha vært det samme. Men takket være det utrolige flotte filippinske folket, gjør de landet til det vakkreste sted på jord.
Du vil virkelig ikke tru det før du opplever det selv. Alle de jeg har snakket med som har vært der, syns Filippinene er fantastisk. Et anbefalt sted og oppleve en gang før man dør. Virkelig!
Det siste halvåret har det vært mye rart som har sust rundt igjennom huet mitt. Og har vært en del litt ikke så bra dager. Men på turen. Jeg har aldri følt meg bedre. Jeg stor trivdes. Og ville virkelig ikke tilbake til dette gjerrige landet som folk klager over ingenting.. og er fortsatt like grettene om de ikke får akkurat den buksa,tv,pc etc.
Jeg har aldri sett et så lykkelig menneske som da jeg ga en liten gutt i Coron en flaske vann og potetgull. Han satt der med blå singlet somm var revet opp. en shorts som var hullete og fæl, han var møkkete og skitten. Men ett så lykkelig menneske, av å bare gi han så lite. Gledet meg virkelig. Å glede noen med så lite.. det er spesielt. Virkelig spesielt! Men en helt herlig følelse jeg hadde når jeg la meg den kvelden. Tanken på at jeg gledet noen sånn som jeg gjorde og gjorde den dagen for han litt lettere. Åh..den følelsen var herlig!
Siste kveld, gråt jeg. jeg gråt,gråt og atter gråt. Jeg ville virkelig ikke vekk derifra. Fra alt dette. Det gjorde så vondt å dra fra de fantastiske menneskene som fikk oss til å føle oss så velkommen.. Og at man kunne glede noen, med så lite. Og at det finnes ikke en person som ikke vil prate med deg eller er overlegene. Alle snakker og hilser..jeg overdriver ikke når jeg sier alle..
Kjenner at en tåre triller når jeg tenker tilbake. Dit vil jeg tilbake. Men da vil jeg bli der!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar